En fugl satt utenfor vinduet mitt.
Den hadde noe å si:
”Trilleli, kvirrevitt,
trilleli, kvirrevitt.”
Den hilste og var så blid
”Hva synger du om?
Hva gjør deg så glad?”
spør jeg fuglen på kvist.
”Det er slik en vakker dag i dag.
Skulle jeg da være trist?
Jeg synger og triller til Skaperens pris
som ordnet alt så godt.
I treet her er mitt paradis,
her er mitt lille slott,
hvor fire struper skal ha mat
så ingen lider nød.
Hver dag har vi hatt frø på fat
og nok til livets brød.
Jeg er så glad for at jeg kan fly
fritt under himlens hvelv
og se meg om i land og by
og raste ved fjord og elv.”
Og alle fuglene stemte i,
trillet, takket og sang.
Det lød som en renstemt symfoni,
til solemns akkompagnement.
Da så jeg et veldig takkekor
av mennesker og av dyr,
av alle skapninger på jord
og alt som har vinger og flyr.
Men Skaperen senket taktstokken sin.
Han så på meg og sa:
”Jeg hørte ikke stemmen din.
Hvorfor er du ikke glad?”
Har du noe mindre å takke for?
jeg sa til meg selv der jeg stod.
Du har klær og mat og gode kår
og et trivelig sted å bo.
Jeg bøyer stilt mitt hode og ber.
Det noe jeg må si:
”Jeg skulle ha takket mye mer.
Min Skaper og Gud: Tilgi.”
DK