av Line Kristoffersen
Jeg er fascinert av kirkesamfunn som har tatt i puk moderne markedsføring for å nå ut til flere mennesker. Spesielt i California har "church marketing" fått fotfeste. Det er ikke lenger nok å forkynne Guds ord fra prekestolen. For å få folk inn i kirken, må dagens kirkesamfunn tenke annerledes enn tidligere, hevder George Barna, forfatteren av boken Marketing the Church. Vi lever i et servicesamfunn og det har derfor blitt slik at mennesker forventer at også kirken tenker markedsorientert. Det vil si: moderne kirkesamfunn lytter til menneskenes spirituelle, sosiale, følelsesmessige og psykiske behov og former aktiviteter som møter disse behovene. På den måten fylles kirkerommet opp og kirkene har anledning til å forkynne Guds ord. Her i California er det mange eksempler på kirkesamfunn med svært lav oppslutning som har mangedoblet medlemstallet etter å ha tatt i puk markedsorientert tenkning og informerer om sine aktiviteter med fargerike og fantasifulle plakater og annonser.
Som markedsfører og sommervikar i Sjømannsmisjonen, har jeg hatt moro av å besøke forskjellige kirkesamfunn her i San Francisco for å se nærmere på amerikansk kirkemarkedsføring. Når jeg har sett morsomme og fengende reklameplakater, har jeg gått inn i kirken. Jeg har deltatt på gudstjenester eller andre aktiviteter i kirken. Jeg har diskutert puk av markedsføring med ansatte i kirken. Et sitat som ofte pukes for å legitimere puk av markedsføring, er et pev fra Paulus til menigheten i Roma: “Men hvordan kan de påkalle en de ikke tror på? Hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre dersom ingen forkynner?” (10, 14). Budskapet til Paulus er at det bare finnes én Gud og at alle må få del i dette. Hvis ingen forkynner budskapet, vil ikke flere komme til tro. I dagens samfunn hvor vi bombarderes av reklameinntrykk hver eneste dag, må også kirken komme på banen. Hvis ikke mennesker får høre om Jesus, vil de jo heller ikke komme til tro på Ham, er budskapet fra markedsførerne. Derfor må kirkene utforme aktiviteter som dekker behov mennesker har i dag.
Jeg er enig i mye av det de sier, men jeg er redd for at mange ikke helt forstår hva kirken egentlig er. En av de klassiske fortellingene i Det nye testamentet når det gjelder å forstå kirken, er Jesus` dialog med Peter i Matteus-evangeliet. Jesus hadde trukket seg tilbake til Cæsarea Filippi og følte åpenbart at det var tid for refleksjon og analyse av menigheten og fellesskapet med disiplene. Jesus spurte derfor disiplene: “Hvem sier folk at Menneskesønnen er?” Jesus` spørsmål var mer en uformell undersøkelse av holdninger blant folk enn en vitenskapelig opinionsmåling. Disiplene gjenga de positive holdningene i befolkningen. De svarte: “Noen sier døperen Johannes, andre Elia, og andre igjen Jeremia eller en annen av profetene.” Disiplene nevnte ikke den fiendtlige innstillingen blant for eksempel Fariseerne. Resultatet av denne lille undersøkelsen viste at Jesus hadde en ganske høy stjerne. Han var mer enn bare populær, han ble også tatt seriøst. Han ble nevnt i sammenheng med anerkjente profeter.
Fra en markedsførers standpunkt, hadde Jesus både anerkjennelse og et høyt respektert image. Du kan si at han hadde tyngde i markedet. Han var nå i en posisjon der han kunne øke populariteten ved å dra nytte den positive holdningen i markedet og legge opp en slagkraftig strategi for videre vekst. Det neste spørsmålet Jesus kunne ha spurt var: “Hvordan puker vi denne positive støtten til vår fordel?” Eller, “Hvordan skal vi bygge et disippel-team?” Og til og med: “Har noen av dere noen ideer om hvordan vi skal forholde oss til Fariseerne og få dem over på vår side?”
Istedenfor spurte Jesus: “Og dere, hvem sier dere at jeg er?” Det skal ikke så mye psykologisk innsikt til for å skjønne at dette spørsmålet antyder et skille mellom en populær opinion og disiplenes posisjon. Jesus søker bevisst etter klargjøring. Han er ikke fornøyd med god PR og en sterk posisjon i opinionsundersøkelser. Hans andre spørsmål var nettopp utformet for å skille mellom populær opinion og personlig overbevisning.
Som vanlig, var det Simon Peter som svarte på vegne av disiplene: “Du er Messias, den levende Guds Sønn.” Forskjellen mellom å være en av profetene og å være Messias, den levende Guds Sønn, er overveldende. Peter uttrykker ikke bare et høyere syn på Jesus, men et radikalt forskjellig syn på Jesus. Istedenfor å høre på hva befolkningen synes om ham, fokuserte Jesus på disiplenes overbevisning. Kilden til Peters bekjennelse, hevdet Jesus, var ikke menneskelig men åndelig: “Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen.” Jesus tok ikke selv æren for Peters overbevisning, men ga all ære til sin Far i himmelen. Å forstå sannheten om Jesus var, og er, et spørsmål om overjordisk åpenbaring. Overbevisningens makt ligger ikke i menneskelig oppfinnsomhet og kreativitet, heller ikke i teknikker og metoder, men i Guds kommunikasjon og inspirasjon.
Det som følger i samtalen mellom Jesus og Simon Peter er et av de mest direkte budskapene som er gitt til et menneske: “Du er Peter; på denne klippe vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den.” Det er altså ikke befolkningens behov og synspunkter som former kirkens tilbud. Jesus taler istedenfor direkte til et individ som er overbevist om at Jesus er Messias. Skillet mellom en positiv holdning i markedet og en sann overbevisning er her klart.
Kirken er ikke basert på menneskelige holdninger, uansett hvor positive de er. Det er ikke publikums positive holdninger til Jesus, men en samling overbeviste individer hvis liv er avhengig av sannheten om at Jesus er Messias. Kirken må ikke glemme eller forbigå denne sannheten gjennom å behandle menigheten som markedet, forkynnelsen som en tjeneste eller gjøre tilbedelse til underholdning. Dette viktige skillet blir lett borte når fokus blir på kirkevekst eller markedsføring av kirken for å få flest mulig inn i kirken. Antall deltakere på aktiviteter i kirken vil kanskje vokse, men sann kristen individualitet og det kristne fellesskapet vil bli borte.
- En stemningsfull og vemodig bok om Reidar Wennesland og beat-bevegelsen i San Francisco på 1950-tallet
av Line Kristoffersen
Jeg hadde hørt mye om byen, blomsterbarna og hippie-generasjonen før jeg kom til San Francisco. Men, som 1964 modell, er beat-generasjonen og beat-bohemene ukjente. Så blank er min kjennskap til dette at da jeg første gang så Gerd Hennums bok ”På sporet av Beat-bohemene”, trodde jeg det hadde noe med Beatles å gjøre. Da jeg leste boken, oppdaget jeg en fascinerende bevegelse som hadde sitt arnested i San Francisco i 1950-årene.
San Francisco og Beat-generasjonen
Gerd Hennum skriver at mange av de kunstnerne som fant seg til rette i San Francisco var unge, rastløse sjeler, drevet av en uro de strevde med å artikulere. Noen var plaget av mareritt fra annen verdenskrig andre såret på kropp og sinn i en krig de ikke forsto hvorfor de hadde utkjempet i Korea. De befant seg ofte i en desperat situasjon og hadde følelsen av å være utstøtt og vraket og likevel kjente de en sterk trang til å fortsette. Ordet beat betyr da også ”bad”, ”ruined” eller ”spent”. Det pukes i sammenhenger som ”I`m beat!”, ”beaten-up”, ”beaten-out” osv.
Uttrykket ”Beat Generation” ble kjent for publikum i 1952 gjennom en artikkel i New York Times av forfatteren John Clellon Holmes: ”This is the Beat Generation”. Bevegelsen hadde sin opprinnelse i New York City, men det var i San Francisco den virkelig blomstret. Bevegelsen besto til å begynne med av en liten gruppe nære skribentvenner som Jack Kerouac, Allen Ginsberg og William S. Burroughs som de mest kjente. Sammen med mange andre kunstnere, gjorde de San Francisco til sin by. Det var imidlertid liten interesse for den lokale, nyskapende kunsten og det var få gallerier som markedsførte de unge og ukjente. Derfor søkte de sammen i barer, kafeer og jazzklubber og i små, kunstnerstyrte gallerier som forsvant like fort som de dukket opp. Der skapte de seg en egen undergrunnskultur som gjorde San Francisco og spesielt North Beach til et viktig senter for beat-kulturen og et fristed for kunstnere og forfattere på 1950 og 60-tallet.
I Europa hadde eksistensialismen slått rot i mellomkrigstiden, og mange beatniks hentet inspirasjon fra denne bevegelsen. Eksistensfilosofien har jo nettopp som utgangspunkt at menneskelivet er meningsløst, at tilværelsen er uten evige bestemmelser, verdier og sannheter som den enkelte kunne finne mening i. Denne tomheten, som grenser til det absurde, stiller mennesket i en posisjon der det selv må ta ansvar for sine valg. Derfor må mennesket i følge eksistensialismen definere sitt eget liv, det må legge fra seg billige erstatninger som lover mening og sjelsro og heller se det meningsløse og timelige i øyet. Bare slik kan leve et autentisk og ærlig liv.
Reidar Wennesland
I dette miljøet vanket den norske legen Reidar Wennesland. Han forsto seg på beatnikerne når ingen andre gjorde det, og de aller fleste av hans venner var en del av "the underground" i San Francisco. Wennesland var kunstelsker og kjøpte eller byttet til seg bilder fra unge kunstnere. Han samlet faktisk den største samlingen av beat-kunst i verden. Nå var det ikke snakk om noen "beat-kunst", skriver Hennum, men ulike holdninger og uttrykksformer pynet mot hverandre: abstrakt ekspresjonisme, funk art, figurativ kunst og utover på seksittallet hard edge og psykedelisk eller visjonær kunst. Mange levde på dop og var lut fattig. Det satte kreativiteten i sving og mang et kunstverk ble skapt av makulert papir, søppel og skrot-metall. Malerier ble til av uttynnet maling på sekkestrie eller kartong.
Wennesland var på mange måter et mysterium for sin samtid. Han var en ung, lovende medisinsk forsker da krigen kom. Under krigen var han med i illegalt arbeid og måtte flykte til Sverige. Der var han lege for de norske politi-troppene og han var aktivt med i arbeidet med å lete opp norske fanger i tyske konsentrasjonsleire. Det var en innsats som ga onde minner som skulle hjemsøkte han på eldre dager. Innsatsen etter krigen gjorde at han ikke kom tidsnok tilbake til Norge for å melde sin interesse for et professorat i medisin, og han reiste til slutt som norsk statsstipendiat til USA. Det endte med at han slo seg ned i San Francisco og drev privat praksis som lege ved siden av forskning ved anerkjente amerikanske universiteter.
Wennesland ble kjent som en eksentrisk sjømannslege, kunstsamler og mesen. Han levde i tre små hus på Potrero Hill omgitt av en overgrodd hage og et høyt gjerde. Her hjalp han de unge kunstnerne både medisinsk og materielt. Han holdt rett og slett liv i mange av dem når få eller ingen godtok dem verken som mennesker eller som kunstnere og når de slet for å overleve i et overflodssamfunn. Flere bodde hos ham i kortere eller lengere perioder og han holdt dem både med mat og materialer. Det var på denne måten han skaffet seg flere kunstverk - som betaling for tjenester. Han var også skipslege og la for dagen en utrolig innsikt i menneskesinnet og var kjent for sin evne til å stille diagnoser både av fysisk og psykisk karakter.
Wennesland var også en mann som var kjent for sin elegante "flair" der han kjørte rundt i Jaguar, kledt i kort, kittfarget frakk med pelskrave og puddelen Mons. Og innenfra frakkeslaget stirret den skjelvende chihuahua-hunden ut i verden med svære, skremte øyne. Wennesland var herre på by`n. Han var ofte å se på vernissasjer, utstillinger, gallerier, museer og California School of Fine Arts. Han stakk rett som det var innom den omstridte bokhandelen City Lights Store til Lawrence Ferlinghetti og var til tider å se på vanningshull som The Six Gallery og The Place.
Mot slutten av 1960-tallet skjedde det en forandring med Wennesland. Han ga opp forsker-karrieren, og trakk seg mer og mer tilbake på Potrero Hill. Han ble mer og mer nedtrykt, og kjærligheten til dyr tok helt overhånd. Han bodde selv i garasjen og aper, hunder, katter, en honningbjørn og en vaskebjørn hadde inntatt husene. Kanskje var det den ryggløse tiden han levde i preget av relative verdier som førte til hans undergang. Kanskje var det hans omgang med seksti- og syttiårenes psykedeliske vandringsmenn og selvdestruktive talenter som gradvis hadde putt ham ned. Gerd Hennum gir ikke svar på det, men i sin skildring av Reidar Wennesland gir hun oss et bilde av en mann som burde vært takket og hedret av sin samtid istedenfor å bli forlatt og glemt.
Fletcher Benton, Ron Boise, Michael Bowen, Jess (Collins), Charles Dawkins, Jay DeFeo, Roy DeForest, Dean Fleming, Wally Hedrick, George Herms, Robert LaVigne, Michael McCracken, Arthur Monroe, William Morris, Victor Moscoso, Arthur Richer, Joan Savo, Robert Simmons, Jean Varda, Carlos Villa og mange andre er i dag kjente og ukjente navn fra beat-tiden. Mange var representert i Dr. Wenneslands samling. Wennesland ga bort hele samlingen til Kristiansand Katedralskole og Agder Distriktshøyskole fordi han mente at det var her kunsten kunne forandre et menneske, ikke på anerkjente museer.....
"På sporet av Beat-bohemene"
Gerd Hennums bok er som en reise gjennom San Francisco på femti- og sekstitallet. Jeg føler meg hensatt til en annen tid og atmosfæren er nesten til å ta og føle på. Det er ikke ofte jeg leser bøker der tidsånden er så pa fanget opp som i denne boken. San Francisco vil aldri bli det samme igjen! Her finnes rabulistene, opprørerne, bevegelsen for ytringsfrihet, kampen mot atomvåpen og for miljøvern. Hennum trekker linjen fra beat-generasjonen og frem til dagens unge. Kanskje har de noe å lære av beat-generasjonen og deres holdninger til livet og kunsten?
Er du interessert i å lese mer, kan du få kjøpt boken for $35,- på Sjømannskirken i San Francisco. Den er på 215 sider med praktfulle illustrasjoner fra Wenneslands beat-samling.
Gode kritikker i norske aviser
"En praktbok til å gråte over," Ola Lars Andresen i Verdens Gang.
"...boka er metta av kunnskap om beat-miljøet, kunsten og diktinga desse menneska skapte. Gerd Hennum er ikkje berre på sporet av dei, ho lever seg inn blant dei i møte og personlege minne, og boka er så godt skriven som berre den kan gjere det som i mogen alder leitar opp gatene frå studentåra og høyrer smittande jazztonar for sitt indre øyre til mennebileta frå ungdomstida," Herbjørn Sørebø i Dag og Tid.
"Dette er et praktverk om noe så snodig som en norsk lege med en nøkkelrolle blant de utflippa kunstnerne i San Francisco på femti- og sekstitallet," Morten Apahamsen i Morgenbladet.
Det er ikke så ofte 17. mai faller på en søndag, men det skjedde i år - attpåtil i vakkert vårvær. I sjømannskirken ble det feiret fra morgen til kveld. Festgudstjenesten var overfylt, og Hans Kongelige Høyhet, Kronprins Haakon, kastet glans over feiringen med sitt nærvær. "Det er litt trist å være så langt hjemmefra på nasjonaldagen, men desto bedre er det å komme hit til kirken," sa Kronprinsen til pressen etter gudstjenesten. Kronprins Haakon skulle opp til eksamen neste dag og kunne derfor ikke være med på feiringen av Barnas Dag på Fort Mason.
På Fort Mason var det barnetog, festtale til barna av Kai Krogh, ”fiskedam” og andre populære leker, folkedans, og lang kø foran pølseboden. Som seg hør og bør gikk festkomiteen - dvs. staben ved sjømannskirken og Norwegian National League - tom for både pølser og pus. Fremmøtet var bedre enn på flere år. Om kvelden var det stor nasjonalfeiring på sjømannskirken. Nordahl Grieg Leikarring svingte seg i dansen, noe gjestene gjorde senere på kvelden, til heilnorske rytmer fra Einar Tapios Band. Visekonsul Astrid Forberg Ryan debuterte som 17. mai-taler i San Francisco med gode ord til ettertanke. Det skortet ikke på kunstnerisk underholdning. Sjømannskirken i San Francisco er velsignet i så henseende. Jazzpianisten Merril Hoover fikk det til å svinge på flygelet, Fred Anderson på sin klarinett. De unge norske fiolinistene Øyvind Bjorå og Tor Johan Bøen høstet stor applaus. Allsangen runget. Og det var nok bløtkake og kransekake til alle.
Å si farvel hører til livsrytmen også i en sjømannskirke. I løpet av de siste månedene har flere i staben/kirkefamilien vendt hjem. Først vinket vi farvel 21. mai til vår populære husmor Sigrun som dro hjemover for å gifte seg med sin kjære Arne Jonny. Vielsen finner sted i Sigruns hjemby Sandnes 15. august. Siden trekker de nygifte nordover, langt nord for Polarsirkelen. De skal bosette seg i Tromsø. Før Sigrun reiste ble det holdt et "shower" for henne i Sjømannskirken, en forsmak på pyllupet, så og si. Gaver, gratulasjoner og koselig stemning. Sigrun og Arne Jonny har lovt å sende et foto av det strålende pudeparet når begivenheten har funnet sted. Vi gratulerer hjerteligst!
Søndag 14. juni var turen kommet til vår attacherte svenske prest Leif Eliasson, bedre kjent som Leif, hans kone Ulla, og kirkens svenske assistent, Göran Runa. Alle ble hedret etter den svenske gudstjenesten søndag 14. juni, som for øvrig var Leifs siste i San Francisco. Leif Eliasson har vært svensk prest tilknyttet St. Olavs og St. Eriks Kirke (Sjømannskirken) i San Pedro/Los Angeles i 7 år. Hver andre søndag i måneden har han vært forrettende svensk prest i byen ved ”Den gyldne port". Han har vært en god pastor - som betyr hyrde - for sin menighet. Leif har vært et ”friskt pust”, som det heter på norsk. Hans gode humør er uforlignelig, og ingen vil klare å leve opp til hans rungende latter. I sommer setter Leif og Ulla kurs for ”Värmland, du sköna, du härliga land, du krona for Svearikets länder”. Leif overtar som leder av stiftsgården i Karlstad stift, som ligger i Dömle. Både den svenske og norske menigheten er blitt invitert til å besøke dem i Lillegården Dömle, 66991 Deje.
Göran har i nesten to år vært assistent i Den norske sjømannskirken i San Francisco.
Det er den første stillingen i sitt slag på Vestkysten og den ble til i samarbeid mellom SKUT - Svenske Kyrkan i Utlandet og Den norske Sjømannsmisjon/Norsk kirke i utlandet. Göran er utdannet diakon - omsorgstjener - og det har han i sannhet vært for både unge og gamle her i San Francisco. Han har tatt seg av au-pairer, studenter, fastboende og turister: Svensk eller norsk, alle ble like vennlig mottatt. Vi hadde håpet å få beholde Göran mye lenger, men gode diakoner er mangelvare også i Sverige. Göran hadde bare permisjon fra sin stilling i Hägersten Församling i Stockholm, og der ønsker de han tilbake. Femtende juli er hans siste arbeidsdag hos oss. Han har på tro og ære lovet å komme tilbake på besøk og det er det nok mange unge og gamle piker som er glade for.
Stillingen som ettåring kan kalles en spesialstilling. Den er for ett år som navnet sier og . Egil Rian har hatt stillingen i 1997/98, nummer 11 i rekken. (Ettåringstillingen i San Francisco var den første i sitt slag, nå er det ettåringer ved en rekke sjømannskirker. For tiden er ettåringen hos oss den eneste utenfor Europa). Egil slutter 1. august, men reiser ikke hjem. Han har ”left his heart in San Francisco”, og giftet seg i San Francisco Rådhus 1. juli med sin Kris. Vi ønsker pudeparet Rian lykke til i livet og Egil lykke til med studier ved San Francisco State University. Vi gjør regning med at både Egil og Kris dukker opp på studentmiddagene i tiden som kommer, - med det unntak at Egil slipper å slite for maten.
Vi takker Sigrun, Leif, Ulla, Göran og Egil for tiden vi fikk sammen. Takk for kristent fellesskap, vennskap og samarbeid. ”God’s speed”, heter her i USA. Guds signing over deres videre virke.
Hvis du besøker Sjømannskirken i sommer, vil du oppleve murpuss, gamle planker, banking og borring. Vi pusser nemlig opp lokalene i kjelleren. Vi river galleriet og bygger nye toaletter. Det skal bli både dame-, herre- og handicap toalett i forbindelse med kirkerommet.
Leiv Storseter og Frank Dølven står for mesteparten av arbeidet.
Livet går videre ved sjømannskirken i San Francisco. Fra Sjømannsmisjonens personalkontor i Bergen har vi fått gladmelding om at det er ansatt både ny husmor og ettåring. Den nye husmoren kommer også fra Rogaland, fra Stavanger. Hun heter Anne Elisabeth Mæhle Tangen og er 28 ½ år. Anne er bioingeniør av utdannelse. Ettåringen er en 21 år gammel østlending som lyder navnet Stian Tveit. Stian er fra Sandefjord en by som også tidligere har rekruttert godtfolk til stillingen (Engepet Grøthe). Det ryktes at den nye ettåringen er svært så musikalsk og har dirigert kor, hvilket lover pa for kirkekoret. Både husmor og ettåring vil være på plass ca. 15.august. Noe bilde av dem har vi ikke, men begge vil bli presentert i høstens nummer av ”Fra Kirkebakken”.
SKUT - Svenska kyrkan i utlandet - har også personalnytt å melde. Gõrans etterfølger blir Elisabeth - ”Lizz” - Wallenberg. Med tilnavnet ”Lizz” blir det lett å skille de to Elisabethene fra hverandre. Lizz er nesten 34 år. Hun er utdannet Församlingspedagog og har allsidig praksis fra Svenska Kyrkan. I tillegg er også hun svært musikalsk, så det blir nok et spennende team fra høsten av. Lizz vil være på plass primo september, muligens tidligere.
Gledelig er det at SKUT også har ansatt ny svensk sjømannsprest i San Pedro - Mikael Frantzën. Tradisjonen tro har også den nye presten ansvar for den månedlige svenske gudstjenesten i San Francisco. Han forretter sin første messe på svensk søndag 13.september. Sammen med den nye svenske assistenten Lizz, vil Mikael presentert i neste nummer av ”Fra Kirkebakken."
Vi ønsker de nye medarbeidere varmt velkommen.
Stasjonen har vært i gode hender i hele sommer. Første vikarierende husmor var Solveig Kvamme, kretssekretær i Sør-Trøndelag Krets av Den norske Sjømannsmisjon. Hun opplevde både 17. mai-feiring og St. Hans-fest i Sjømannskirken. Solveig ble avløst 24. juni av Inger-Lise Klev Nilsen. Inger-Lise er tilbake på ”hjemlige” tomter. I hele 8 år var hun medfølgende assistent-kone på 1970 og -80 tallet. Line Kristoffersen har i en måned vært vikarierende ettåring. Egentlig er hun doktorgradsstipendiat i markedsføring, og fikk snart oppgaven å redigere sommernummeret av ”Fra Kirkebakken”. John Arne og Ellen Lund og datteren Thea er også å finne i San Francisco denne sommeren. Mange vil sette pris på å møte dem igjen. John Arne var prest her i kirken fra 1985-1990.
Husk kontingenten til "Kirkebakken" $10,- per år.
Hjertelig takk!
Hun skulle ha gledet oss med sitt piljante fiolinspill på festgudstjenesten 17. mai og medvirket på nasjonalfesten på den store dagen. Det skulle ikke bli slik. Noen dager tidligere kom hun syklende ned en patt bakke i San Francisco da en bilist raskt åpnet bildøren. Det var ikke mulig for Guro å stoppe. Hun raste inn i bildøren, og landet på hodet.
Natt til lørdag 9. mai møttes 40 studenter og lærere fra San Francisco Conservatory of Music - hvor Guro studerte - til vigilie på San Francisco General Hospital. Tross spesiallegers intense forsøk var livet ikke til å redde.
Tyveårige Guro Kristine har i de to årene hun studerte med Camilla Wicks, medvirket ved flere gudstjenester i Sjømannskirken, en gang også sammen med sin por Knut som også er fiolinist. Hvem husker ikke gudstjenesten pinsedag i fjor. Hans Kongelige Høyhet, Kronprins Haakon var til stede. Guro var ”kongelig hoffmusiker”. Vi hadde avtalt på forhånd hva hun skulle spille. Som den spontane og sprudlende jenta Guro var, forandret hun mening da hun skulle spille det siste stykket. Hun trådte frem på kirkegulvet og sa at hun til slutt ville spille en salme som hadde betydd så mye for henne. Først spilte hun salmen, så sang hun den og spilte igjen. Salmen var ”Navnet Jesus blekner aldri, det har satt min sjel i pann. Ved det navnet fant jeg frelse, intet annet frelse kan". Det var et gripende Kristusvidnesbyrd i pinsens ånd.
Da ulykken rammet, kom mor Åshild, far Lars Petter og Guros søster, Liv Hilde, over fra Ålesund for å slutte seg til Knut som allerede var i San Francisco. Foreldre, søsken, medstudenter og venner møttes ved Guros seng på sykehuset for å ta farvel med henne. Vi bøyde våre hoder i bønn og lyste velsignelsen over et kjært og begavet menneske. Vi sang salmer. Hva annet enn Guro Kristines yndlingssalme: ”Navnet Jesus blekner aldri, det har satt min sjel i pann. Ved det navnet fant jeg frelse, intet annet frelse kan”. Samlet sto vi rundt Guro. Vi styrket hverandre i troen på det kristne håp da vi stemte i påskesalmen - til G. Fr. Händels melodi - som Guro Kristine kjente så vel: ”Deg være ære, Herre over dødens makt! Evig skal døden være Kristus underlagt.”
Midt i sorg og savn takker vi Gud for Guro Kristine, for den livsglede hun spredte, for hva hun delte og beriket oss med gjennom sin musikk, sin tro og klare kristne vitnesbyrd.
Vi lyser fred over Guros minne. Velsignet være hennes minne i blant oss.
Dagfinn Kvale