En norsk-amerikaner skulle vende hjem. Han ringte til sjømannskirken og spurte om noen ville ha bilen hans. "Husmor har jo ingen bil", sa han. Spørsmålet gikk videre til husmor som svarte spontant: "Jeg kan godt trenge en bil". "Men når reiser du?", spurte jeg norsk-amerikaneren. "Allerede i kveld", var svaret. "Det er bare det at jeg trenger bilen til flyplassen, så dere må hente den der. Tenningsnøkkelen legger jeg under matta, parkeringsbilletten finner du på forsetet."Det var grei beskjed. Assistenten og jeg dro ut på flyplassen for å hente vidunderet. Underveis måtte jeg tenke på sjømannen som leide bil i Los Angeles, men som ikke hadde rukket å levere den tilbake. Han satte den like godt fra seg på flyplassen. Bilutleiebyrået fikk litt av en jobb. Det medførte intens leting i 4 dager før den endelig ble funnet blant 40.000 andre biler.

Men San Francisco er ikke Los Angeles, og vi hadde fått god instruks. Vi fant bilen på det avtalte stedet. Husmoren fikk sin bil. Den var ikke noe dollarglis akkurat, men den gikk godt. Husmor hadde mye glede av den. Så lenge det varte. En formiddag sto husmor som et stort spørsmålstegn på kjøkkengulvet. "Bilen min er borte! Noen må ha stjålet den," sa hun. Det var da et kompliment til både norsk-amerikaneren og bilen, tenkte jeg. Vi ringte straks til politiet og meldte episoden. Resultatet var at husmor måtte skrangle med den antikke kabeltrikken når hun skulle på sin shoppingrunde i byen.

Men det tok ikke mange dager før politiet fant bilen feilparkert på Bush Street. En "parkoman" hadde etterlatt sitt visittkort på frontruta. Husmor måtte pent betale parkeringsboten, selv om bilen var aldri så meget stjålet, og hun hadde lite penger fra før. Hos trafikkpolitiet var det ingen pardon. Men bilen var like god den. Det var det viktigste. Snart sto husmors Rambler parkert igjen i den 24 grader bratte kirkebakken, med hjulene forsvarlig dreid inn mot fortauskanten, slik at den ikke skulle havne på sjøfartsmuseet i bunnen av Hyde Street om bremsene sviktet. "Hvor lenge ble husmoderen udi paradis?" - Det ble ikke lenge! Bare to dager senere gjorde Rambleren nytt forsvinningsnummer, og det samme gjentok seg: ny oppringning til politiet som var imponert over husmorsbilens popularitet. "Den er skkert ikke så langt unna denne gang heller," sa jeg. Assistent og prest ble enige seg i mellom om å hjelpe politiet i etterforskningen, og vi begynte med å tråle strøket rundt "Fisherman`s Warf"-Fisketorget. Ganske riktig. Der fikk vi øye på rømlingen, - feilparkert igjen. "Det er best vi flytter den ", sa assistenten, "før Marta Helene blir enda fattigere".

Med friskt mot gikk vi til verket. Assistenten jumpet inn bak rattet, satte tenningsnøkkelen i og vred optimistisk om. Ikke en lyd å høre. "Du skal se motoren er vekke", sa han og spratt ut igjen. Panseret kom opp. Jeg må innrømme at det var et bedrøvelig syn som møtte oss, en motorkasse full av løse deler. De viktigste var forsvunnet. "Ja, det var den bilen," sa jeg. "Men la oss i allefall få den litt ut av veien". Dermed tok vi spenntak begge to og dyttet det vi orket.

Vi var så opptatt av jobben at vi knapt enset at en bil hadde rullet opp på siden av oss. Det blinkende røde lyset var ikke til å ta feil av. Vi sto ansikt til ansikt med loven. Lovens håndhevere var to politimenn med ballongbukser, walkie-talkies og pistoler på hoften. "La den bilen stå!" lød ordren". Følg med her!"

Prest og "klokker" hadde intet valg. Det bar rett inn i politibilen. Døren smalt igjen på siden av oss. "Nå sitter vi godt i det", sa assistenten. "Og kan ikke annet", fortsatte jeg, mens jeg så på døren uten håndtak og på gitteret fremfor oss. To rifler hang på gitterveggen til skrekk og advarsel. Radiotelefonen gikk i ett sett. Melding gikk ut om at den etterlyste bilen var funnet og at to mistenkte var anholdt. Med andre ord,det var ikke stort vi skulle ha sagt. Det hadde derimot den ene av politimennene.Han måtte ha hatt en dårlig dag, for en masse aggresjon gikk ut over oss. Han skjelte oss ut etter alle kunstens regler med et ordforråd som fikk både prest og assistent til å grøsse. Han tenkte sikkert at slik tale ville forbrytere forstå. Mens edene haglet, stjal jeg et blikk bort på assistenten og lurte et øyeblikk på om det var presten eller assistenten som så ut som den største forbryteren. Jeg fant ut at det måtte være assistenten. Lyset fra de gule gatelyktene la en mystisk patina over fjeset hans. Med sitt røde hår og i bilsjauerhabitten, så han ordentlig tøff ut.

Til slutt kunne jeg ikke fordøye mer av retorikken fra politimannen. "Jeg fordrar ikke slik språkbruk", sa jeg. Momentant ble det tyst i politibilen. Han snudde seg og betraktet oss nøyere, og kremtet litt. Nok en liten pause. Så tok forhøret til. Vi forklarte sammenhengen, og fortalte at vi hadde handlet i god tro. "Hjelper svært lite", fikk vi til svar. "Det står ikke skrevet utenpå dere hvem dere er. Det er straffbart å flytte en stjålet bil. For alt dere vet kan det ligge et lik bak i "trunken" på den stjålne bilen. I så fall, kan dere risikere å bli anklaget både for tyveri og mord." Assistenten så bort på meg. "Da sitter vi enda bedre i det", sa jeg. Vi innrømmet ovenfor politiet at vi hadde begått en feil. Vi hadde vært litt for ivrige i tjenesten, men dette hadde vært en god lærepenge. Nå var vi plutselig kommet på bølgelengde med loven. Politifolkene ville vite alt om sjømannskirken og hva vi drev med, og om hvilket trossamfunn vi representerte. Den ene av dem hadde en god venn som var av norsk avstamning, og han var også lutheraner. "Vi skal kjøre dere tilbake til sjømannskirken", sa føreren av politibilen. Vi takket for skyssen. I det de lukkede dørene åpnet seg og vi steg ut i friheten, sa han som hadde vært mest hissig: "Jeg ber så meget om unnskyldning for min fæle språkbruk". Jon og jeg var enige om at det sto stor respekt av den unnskyldningen. Husmor fikk en livfull beretning om hva hennes Rambler hadde ført oss ut i. "Det er godt å ha dere tilbake", sa hun og vartet opp med både kaffe og bløtkake. Men hva med bilen? Jo, den ble solgt til skrap for $ 25,- i det minste nok til å dekke parkeringsboten.

Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i mantall. Denne første innskrivning ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle drog av sted for å la seg innskrive, hver til sin by.

Josef drog da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, sin trolovede, som ventet barn. Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun svøpte sin sønn, den førstefødte, svøpte ham og la ham i en krybbe. For det var ikke plass til dem i herberget.

Det var noen gjetere der i nærheten som var ute og holdt nattevakt over sauene sine. Med ett stod en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble meget forferdet. Men engelen sa til dem: "Frykt ikke! Jeg kommer til dere med bud om en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Kristus, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe." Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:

"Ære være Gud i det høyeste

og fred på jorden

blant mennesker

som har Guds velbehag!"

Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: "La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort oss." Og de skyndte seg avsted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. Men Maria gjemte alt dette i sitt hjerte og grunnet på det. Gjeterne drog tilbake, mens de priste og lovet Gud for det de hadde hørt og sett; alt var slik som det var blitt sagt dem.

Julens budskap er ikke: "Se det snør!"

Julens budskap er heller ikke: "Du grønne glitrende tre, goddag!"

Og aller minst er julens budskap: "På låven sitter nissen med sin julegrøt."

Ettersom man blir større, kan man godt unnvære alt dette uten at det blir noe virkelig savn.

Nei, julens budskap er: GUD ER MIDT IBLANT OSS!

Det er ingen lek. Det er alvor!

Vi er ikke ensomme lenger. Det er noen som er glad i oss.

Det er en som elsker oss, bryr seg om oss, og har omsorg for oss enda han vet alt om oss.

Det er ikke noe "lissom-lek". Det er virkelighet!

Vi er ikke overgitt til oss selv.

Vi er ikke prisgitt døden, mørket og onskapen!

GUD ER MED OSS! Immanuel!

Derfor synger vi "GLADE JUL" og "DEILIG ER JORDEN" midt i en verden som korsfester julen.

Bo Setterlind

Kirkebakken nr.2/sommeren 1996, side 6-8 hadde historien om 5 modige nordmenn som skulle seile gamle redningsskøyta Kragerø bygd i 1920 hjem til Norge fra Hyde Street Pier i San Francisco.

Olav Bjørshol, skipperen, har oversendt Olaf Engvig følgende fax om forløpet av turen:

RS 32 KRAGERØ left Hyde Street Pier/Fisherman`s Wharf at 10.30 on April 13, 1996 with a crew of five. The former rescue cutter was to sail back to Norway where it was built in 1920. The following report was faxed me last Wednesday by Olav, he says:

"We got a fair wing down to San Diego where we visited for one day. Further along we sailed 120 miles off the coast and with all sails we logged up to 9,5 knots in the best sprints until the wind died, off Cabo San Lucas. We used motor and sails to Acapulco where we stayed for three days. We cut across Tehuantepec Bay on to Puerto Madero, last port in Mexico, where we exchanged part of the crew. This was a fine trip with flat sea and no wind. From Mexico our new course was set off the coast to go directly to Panama. We ran into two really bad storms, and advanced by only 1,5 knots. Fought for 36 hours to get to the coast of Nicaragua and struggled on along the shore. Three man down only two on their feet. The rest recovered when we reached Costa Rica but wanted to go ashore. We stayed for three days in Bahia Potrero, then on to Panama. The oil cooler broke so we had to continue by sails alone. After three days of repairs I was able to use the engine for a few hours.

We reached Panama on May 19. Two left to go home. Signed on a guy from Hawaii that wanted to go to Europe. Left Panama May 28. 2 ― days out of Cristobal and the engine blew the top gasket. Then the gaff broke. Calm sea, heady squalls, calm again. It kept on like that. We turned around and stood back to Cristobal. We needed 7 days and had to wait one month for a new gasket. Hurricane Bertha passed, Star Shipping`s freighter passed. I used my thumb and after six weeks in Cristobal KRAGERØ was loaded on to the deck of M/S STAR EVANGER. We arrived in Brake, Germany, August 23, and needed one week to get ready for sea again. We went through the Kiel Canal, and used one week to reach home in Moss. The date: September 9, 1996

Our deckhand of 15 was almost mugged in Panama. When the first attempt to get KRAGERØ shipped on one of Star Shipping`s boat failed, I decided to release him. His father agreed so he flew home from Panama. He also had to leave to start school again in Norway.

Three weeks ago I sailed the KRAGERØ from Moss to Horten for a gathering with 12 other rescue cutters of the same type. Great event!

Dear Olaf, do give my regards to all the fantastic nice guys at the Maritime Museum and tell them that right now I am working to get the video edited. I`ll send a copy as soon as it is ready. Is it possible to get a copy of your picture of the KRAGERØ sailing out under the Golden Gate Bridge? Give my regards to everyone in San Francisco. I have been terribly busy and have had a hard time getting used to the climate again and straighten out all loose ends.

All the best to you, regards from Olav

HEJ Jag heter Gøran Runa och är ny assistent här i Norska Sjømanskyrkan i San Francisco.

Jag År väldigt glad Øver att ha fått denna tjänsten och ser fram emot att träffa er i kolonin , både den Svenska och den Norska kolonin. Jag skall førsøka precentera mig lite kort. Jag är 31 år och kommer ifrån Stockholm. Jag är diakonutbildad, och har tidigare arbetat i Svenska kyrkan i Paris. Innan jag kom till San Francisco arbetade jag i en førsamling i Stockholm med sociala frågor. Jag berättar gärna mer om mig själv när vi träffas här i kyrkan. Jag är utsänd till San Francisco av SKUT, Svenska Kyrkan i Utlandet. SKUT är Sveriges motsvarighet til Norske Sjømannsmisjonen. SKUT finns på cirka 40 platser i världen, några av dem är sammarbetskyrkor mellan Norge och Sverige. Så nu även i San Francisco vilket jag är väldigt glad før. Jag trives redan väldigt bra här i kyrkan och hoppas att jag får träffa alla er som läser detta bladet, på gudsjänster och i andra sammanhang.

Gøran Runa

Øyriket Røst ligger ytterst i Lofoten. En glitrende nordnorsk sommerdag er det en turists paradis.

"Hvor lenge skal du være her?" sa mannen på kaien da jeg steg av lokalbåten. "Bare til i morgen," sa jeg. "Nei, du skal nok være her til torsdag," sa mannen fornøyd. "Og hvor skal du bo?" "Jeg skal vel bo på et pensjonat her et sted," sa jeg litt usikkert. "Nei, du skal bo på Indre Sjømannsmisjonens fiskarheim Havly," fastslo mannen. Og han hadde selvsagt rett. For lokalbåten kom ikke igjen før om 3 dager. Og eneste innkvartering på Røst er fiskarheimen, hvor mannen og hans frue var vertskap.

Et sjøkart over øyriket Røst forklarer hvorfor hundretusner av fugl holder til på fuglefjellene. Kartet ser ut som en nålepute. Her er ikke annet enn båer og skjær. Dermed går fisken høyt i vannet, og området er det rene spiskammers for sjøfuglene.

Neste dag dro vi ut til fuglefjellet. Knallblå himmel og varm sol. Men der hvor fuglefjellet stiger frrem ligger en lokal tåkesky. Hvilken skuffelse. Ikke en sky på himmelsen unntatt nettopp der hvor det fantastiske syn venter. Jeg luftet min skuffelse, og mannen smiler fornøyd. Etter en stund ser jeg skyen tydeligere: Den er fugl!Hundretusener. I evig sirkel rundt klippefjellet. Konserten stiger. Og inn i en kløft i fjellet tøffer båten. Herfra ser jeg at kjempeklippen består av fuglereir. Flere hyller på hver kvadratmeter, reir på hver eneste. Og solistene over våre hoder i en ustoppelig tåke av fjærkledt sang.

I 10 år har fugleforskere holdt til på Røst. De har base og forsøksstasjon i et ombygget naust inne på øya.

Jeg får besøke dem. Og får høre en beretning: Vi hentet et fugle-egg i et reir to dager før utklekking. Moren ble ringmerket. Egget ble tatt inn til forsøksstasjonen og klekket ut kunstig. Alt gikk greit. Etter en uke tok vi den ukegamle fugl tilbake til fuglefjellklippen og plasserte den et helt annet sted, langt fra morens reir. Og la oss på vakt. Etter kort tid kommer en målbevist flyger stupende ned gjennom mylderet og plukker fugleungen opp og bringer den tilbake til sitt egentlige reir. Lydmålinger har vist at ungen allerede i egget skaper sin egen lyd, annerledes enn andre fuglers skrik.

Det menneskelige øre kan ikke skjelne fuglenes lyder. Men blant hundretusener kjente moren igjen lyden hun hadde hørt i egget fra sitt eget ufødte barn. En interessant vitenskapelig observasjon. Og for meg en ikke mindre fantastisk preken om skaperverkets ufattelighet og skaperverkets herre.

Når en sjøfugl kan finne tilbake og kjenne sitt eget ufødte barn i vrimmelen, hvilken far har vi da ikke i himmelen for alt som heter barn i menneskets mørke verden. Han kjente den fortapte sønn på lang avstand, forteller Jesus i Lukas 15.

Seabourn Cruise Line,three times voted the Worlds Best Cruise Line, has again donated

a cruise for the fund-raiser of the Norwegian Seamens Church. This luxury cruise on the fabulous Sebourn Pride sails from Ft.Lauderdale, Florida on October 26, 1997 on the following exciting itinerary:

October 27 and 28	Cruise the Great Bahama Bank
October 29	San Juan, Puerto Rico
October 30	Jost Van Dyke, British Virgin Islands
October 31	Marigot, St.Martin
November 1	Basseterre St.Kittsand Nevis
November 2	St.Johnīs Antigua
November 3	Gustavia St.Barthelemy
November 4	Virgin Gorda, British Virgin Islands
November 5	Charlotte Amalie, U.S.Virgin Islands
November 6	St.John, U.S.Virgin Islands
November 7 and 8	Cruising the Great Bahama Bank
November 9	Arriving Ft.Lauderdale

The value of this cruise is $ 15,980 for two persons (cruise only) and the minimum acceptable bid is $ 6,000.

Please fill out the coupon below with your bid and mail to The Norwegian Seamenīs Church. All bids must be in by March 1, 1997.

-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------

The Norwegian Seamenīs Church

2454 Hyde Street

San Francisco, CA 94109-1232

NÅ SKAL DU FÅ EN LITEN HILSEN FRA DEN 10. ETTÅRINGEN HER PÅ SJØMANNSKIRKA I SAN FRANCISCO. DETTE ER DAGEN FØR BASAREN STARTER, OG DU KAN TENKE DEG HVA JEG ALLEREDE HAR VÆRT MED PÅ. JEG HAR VIRKELIG FÅTT BYGGET OPP KROPPEN MIN GJENNOM Å BÆRE MINST ETT TONN SJOKOLADE, HERMETIKK, BRUS, FLATBRØD OG ANNET DILL OG DALL OPP FRA KJELLEREN. SÅ NÅ BLIR DET GODT Å KOMME I GANG MED BASAAREN.. ELLERS GÅR ALT BRA. AU-PAIR TUREN TIL LA GIKK ETTER RUTA OG SF ER GENERELT EN FLOTT PLASS PÅ DENNE JORD. NÅ HAR VI REGN, OG DESSVERRE LEKKER DET INN I KIRKEROMMET. MEN DET GÅR NOK BRA. KOS DEG MED DIN 1,5 MND LANGE JULEFERIE. (HER HAR VI 1,5 DAGER JULEFERIE...)

SIGRUN FORER MEG GODT IALLEFALL NEDE I HENNES LEILIGHET. OGSÅ HAR VI JO ELSE OGSÅ HER FRAM TIL JUL SÅ GENERELT HAR ETTÅRINGEN DET GODT

HILSEN ENGEBRET